Renter opp og renter ned!

I siste nummer av NæringsBygg magasinet har Egil Herman Sjursen i en kronikk tatt for seg temaet rente og renteutvikling. Kronikken gjengis i sin helhet her.

For 2 år siden var det bred enighet blant økonomene i Norge om at rentene skulle opp.  Konklusjonen ble at rentene først falt men så begynte å stige mot slutten av 2010.  Derfor var det om mulig enda større enighet ved inngangen til 2011 om at rentene kom til å stige.  Boliglånsrentene, som ved inngangen til 2011 lå under 3 % var forventet å stige til rundt 5 % gjennom året.  Så skjedde ikke.  Riktig nok steg boliglånsrentene til rundt 3,75 %, mens lange renter falt kraftig gjennom året.

Hva er det som gjør dette med renter og renteutvikling så vanskelig?  Ser man på Norge isolert sett så er den økonomiske aktiviteten høy, arbeidsledigheten lav og boligprisveksten absolutt i høyeste laget.   Derfor ville det vært naturlig med et høyere rentenivå.

Men verden er dessverre ikke så enkel.  Om vi ser på de rene innenlandske forhold så ville et høyere særnorsk rentenivå gitt gode plasseringsmuligheter i norske rentepapirer for utlendingene.  De ville fått høy avkastning i en valuta som er noe av det tryggeste vi har i verden.  Økt etterspørsel etter norske kroner ville styrket kronen og svekket en allerede presset norsk eksportindustri.  Så derfor:  Om vi bare ser på Norge så er det likevel ikke problemfritt å øke rentene.

Og verre blir det når vi løfter blikket ut over Norges grenser.  Her finner vi hovedårsaken til det lave rentenivået.  Gjeldsutviklingen i en rekke land gjør at myndighetene må stramm kraftig inn på de offentlige budsjetter.  I en slik situasjon stiger arbeidsledigheten, offentlige velferdsordninger kuttes og etterspørselen faller.  I et forsøk på å stimulere bruker man derfor pengepolitikken slik at man gjennom svært lave renter prøver å gjøre situasjonen lettere.

Like fullt leser vi om at rentene i land som Spania, Hellas og Italia er rekordhøye.  På samme tid er altså rentenivået både rekordhøyt og rekordlavt.  Det skal ikke være enkelt !

Det høye rentenivået relaterer seg til følgende to hovedområder:  For det første må landene med store underskudd ut og låne penger.  Markedet ( investorene) ville ha høyere avkastning fordi de opplever økt usikkerhet med hensyn til om landene er i stand til å betale tilbake.  Samtidig får bankene problemer med å finansiere sine utlån og må betale mer for sin funding.  Dette betyr igjen at bankenes kostnader øker og disse søkes så veltet over på bedrifter og personer som trenger finansiering.  Det store paradokset er altså at mens sentralbankene og pengemarkedet opererer med svært lave renter så gir usikkerheten i markedet motsatt konklusjon. 

Hva så med det kommende år ?  Det er vanskelig å spå og etter alle de rare krumspring vi har sett de fire siste årene skal man generelt være forsiktig med konkludere.  Men et ikke usannsynlig utfall vil kunne bli at situasjonen i Europa etter hvert bedrer seg og at statsrenter i de vanskeligstilte økonomiene faller, bankenes finansieringssituasjon bedrer seg og utlånsrentene til risikoutsatt næringsliv faller.  Men da kommer norske pengemarkedsrenter til å stige.  For når Europa er i bedring, USA vokser og Kina toger videre, ja da vil boliglånsrentene til Ola Nordmann stige.  Følg med så vil du uansett se hvordan rentene beveger seg.  Det er 100 % sannsynlig at de går både opp og ned.  Men hva som går opp og hva som går ned, ja det må man ha profetiske evner til å kunne forutsi.